Grønn skattekommisjon – velfortjent kritikk

Grønn skattekommisjon har fått mye velfortjent kritikk, men kritikken bør nok deles med mandatskriverne. Når man ønsker å møte det grønne skiftet og bioøkonomien med å redusere grønne næringer i Norge og begrunner det med behov for utslippsreduksjoner og globalt tap av biologisk mangfold, da mangler antydningsvis en realitetsorientering.

Les kronikken under av Mathias Sellæg, tidl. fylkesskogsjef og rådmann.

Grønn skattekommisjon har fått mye velfortjent kritikk, men kritikken bør nok deles med mandatskriverne. Når man ønsker å møte det grønne skiftet og bioøkonomien med å redusere grønne næringer i Norge og begrunner det med behov for utslippsreduksjoner og globalt tap av biologisk mangfold, da mangler antydningsvis en realitetsorientering. Når i tillegg karbonlekkasjer blir et norsk aktivt virkemiddel for utslippsreduksjoner istedenfor å binde og lagre klimagasser viser det en forbausende egoisme og kortsiktighet i en verden hvor felles hovedutfordring i dette hundreåret er å binde og lagre mere klimagasser enn man slipper ut.

Skal man innledningsvis allikevel si noe positivt om rapporten må det være at omsider framgår det, om enn fortsatt nokså innpakket, hva man egentlig arbeider for i norsk klimapolitikk, tross klimameldinger, klimaforlik og vedtatte klimaambisjoner. Dobbeltkommunikasjonen i klimapolitikken er nok derfor en del av bakteppet for kritikken. Dette illustreres for øvrig godt av miljøallierte Ole Mathismoen i Aftenposten når han temmelig presist skriver: «Norge er en stormakt i ambisiøse klimaløfter, men dårligst i klassen på gjennomføring. Det er fordi vi er så små og så ivrig med regnskogmilliarder at vi har sluppet unna en internasjonal gapestokk. Vi har større utslipp nå enn vi hadde i 1990. De fleste land vi liker å sammenligne oss med har gjennomført store kutt. Derfor er Norge nødt til å få til store utslippskutt i årene framover. Og vi må akseptere at det vil ha en pris.»

Våre klimamyndigheter i Finansdepartementet og Klima og miljødepartementet styrer fortsatt med fast kurs inn i gapestokken. Gjennom Grønn skattekommisjon ønsker de å få oss til å tro at norsk olje og gassproduksjon er spesielt klimavennlig og kombinert med fortsatt regnskogsatsing, ny teknologi (månelandinger som ennå ikke er oppfunnet) og kvotekjøp i utlandet, er dette vår norske løsning. Norge er i klimafront, skal vi tro, selv om våre innenlandske utslipp øker, noe de vil fortsette med iflg. Klima- og miljøministeren. Dette høres ut som et annet annerledesland.

Med sine ca. 80 forslag og en skattekostnad på 25-30 mrd kan kommisjonen vise til utslippskutt i størrelsesorden 1-2 mill tonn CO2-ekv. pr. år. Utslippskuttene koster da mellom kr. 12 500 og kr. 30 000 pr. tonn CO2-ekv. Kostbarere utslippskutt finnes neppe på kloden og etter forslagene å dømme er det i stor grad distriktene som skal betale, mens byene skal få tilsvarende skattelette. Som en sammenligning koster det under kr. 50,- pr. tonn CO2 å binde klimagass med skogplanting i Norge. I fylkeskommunenes Melding om Kystskogbruket foreslås å tilplante inntil 5 mill dekar gjengroingsmarker, noe som vil binde og lagre 8-10 mill tonn CO2 pr. år. Minner samtidig om FN klimapanels klare anbefalinger om å ta i bruk bioenergi og storstilt skogplanting, noe svært mange andre land følger, også regnskogland.

Grønn skattekommisjons mener ellers at den generelle miljøtilstanden i Norge er god, hvilket betyr at norske driftsmetoder fungerer miljømessig godt. Det stemmer jo også bra med NIBIOs forskning som viser at artsmangfoldsvariasjonen i Norge er like stor utenfor som innenfor verneområder, dvs. artsmangfold tapes ikke i Norge. Allikevel mener kommisjonen at arealendringer gir tap av biologisk mangfold og bør belastes med en naturavgift som skal motsvare miljøskaden. Her forsøker de å få folk til å tro at omdisponering av et areal er ensbetydende med tap av biologisk mangfold, men det stemmer da på ingen måte. Arealer blir ikke tillatt omdisponert i Norge i dag om de inneholder verneverdige arter. Som begrunnelse viser kommisjonen til klodens tap av biologisk mangfold og de mener Norge må bidra til å avhjelpe dette. Dette holder selvsagt ikke, fordi klodens tap av biologisk mangfold skyldes i hovedsak global oppvarming, mens den samme globale oppvarmingen fører til økt biologisk mangfold i Norge. Skal Norge bidra til å redusere klodens tap av biologisk mangfold må man redusere klimagassutslippene, men det gjør som kjent ikke Norge. Andre land derimot planter skog både for å sikre biologisk mangfold lokalt og for å redusere global oppvarming. For øvrig, kommisjonens tilsynelatende opptattheten av biologisk mangfold i Norge er imidlertid fraværende når de foreslår å kutte produksjonsstøtten til kjøttproduksjon. Det er det eneste av kommisjonens forslag som beviselig virker på norsk biologisk mangfold, og det entydig og dokumenterbart negativt ved at beitingen opphører (jfr. Naturindeks for Norge).

I sin argumentasjon for en naturavgift lanserer kommisjonen også begrepet «tapt rekreasjonsverdi» som en miljøskade som må erstattes gjennom den foreslåtte naturavgiften. Dette er vel det man må kalle en tilsnikelse, fordi tapt rekreasjonsverdi, hva de nå måtte mene med det, har ingenting med hverken global oppvarming eller det grønne skiftet å gjøre og har vel derfor heller ingenting i en grønn skattekommisjon å gjøre?

Naturavgiften skal iflg. kommisjonen motsvare miljøskaden. Avgiften skal imidlertid ikke brukes til å reparere evt. påviste skader, men derimot til skattelette til personer og selskaper. Da de mener skadene vil variere mye finner de det best med en sjablonmessig avgift. Da slipper man jo å påvise den enkelte skade. Som grunnlag for en sjablonmessig avgift foreslår kommisjonen å gjeninnføre INON-systemet (inngrepsfrie områder i Norge) som Regjeringen nylig avskaffet som forvaltningsverktøy. Kommisjonen vil med dette gjøre det kostbarere for skognæringa og lokalsamfunnene å bygge ut de resterende delene av skogsveinettet man trenger på de produktive skogarealene i Norge, altså stikk motsatt av det Regjeringa ville oppnå med å avskaffe INON-systemet. Kommisjonen nevner ikke engang konsekvensene for skognæringa og heller ikke det økte behovet for kvotekjøp i utlandet forslaget vil medføre. Kommisjonen er derfor her på kollisjonskurs med Regjeringen, og det tyder det på at man er når det gjelder det grønne skiftet også: «Skal vi lukkes med det grøne skiftet, treng vi skog, dyr på beite og bønder» sa landbruksminister Jon Georg Dale på konferansen Mat og Landbruk nylig (jfr. Bondebladet). Hvem skal ut?