«En fortryllende drøm»
Publisert 22.07.2019
Det var en varm vårdag i 1959, sola stekte. Det var for varmt for de som drev og plukket stein utpå jordet, men med kalesjen rullet ned og med en hastighet som gjorde det mulig for den islandske skogdelegasjonen å se seg rundt, var det en perfekt dag for synfaring fra bil. Skogreisingsleder Hans Berg satt bak rattet i sin blå Ford. På oppdrag fra skoginspektør Walemar Opsal, oppdraget hans var å vise islendingene, som nå hadde kommet til Møre og Romsdal, skogreisinga.
Turen hadde tatt de gjennom Ørsta, Volda, Sykkylven, Stranda og så til Sjøholt før veien gikk videre til Vestnes. De hadde fått sett travle bygder, driftig industri og tungdrevne gårder drevet med trofast slit. Men på veien til Trollstigen var det et nødvendig stopp i bygda Tresfjorden. Dette resulterte i en ikke planlagt synfaring av ungskogen på Einhammaren og det ble en strålende opplevelse for islendingene. For her var det gjort mye godt skogreisingsarbeid, og som reisingslederen fra Island sa; «jeg har aldri sett så mye vakker ungskog»!
En sen februardag snart seksti år senere, i en varm fønvind,
trasker undertegnede oppover i den samme lia, i det samme plantefeltet. Ungskogen
som ble inspisert av nestor Berg[1]
og hans følge, har nå vokst seg stor og konglene på øverste greinkrans har nå en
fantastisk utsikt over fjorden. Men konglene får plutselig et ublidt møte med
bakken, et fall på over 30 meter. Skogen skal hogges og gevinsten av arbeidet
skal høstes.
| [1] Hans Berg var herredskogmester i Ørsta og utarbeidet Ørstaplanen som senere ble malen for store deler av skogreisingen langs kysten. (Enn om vi kledde lia, 1991, s240). |
Dypt inne i plantefeltet rykke jeg instinktivt til, lyden av bremsing fra et vogntog er lettkjennelig. Fra høgdedraget ser jeg en tømmerbil svinge av, kanskje er det kjentfolk? Det kan tyde på det. På bilen står det Biofrakt AS. Selskapet er veldig lokalt og hører hjemme i Tresfjorden. Fire minutters kjøring hjemmefra og til lunneplassen. Ut av hytta stiger Edvin Linset, daglig leder og eier av selskapet. Edvin Lindset er i dag et kjent navn for skogbruket i Vestnes
Han har ikke alltid hatt en like sterk forbindelse til skog og skogbruk. Men han ble uteksaminert fra Gjermunes landbruksskole i 1974 og har siden den gang hatt et forhold til skog. I dag er forholdet til skog og skogbruk et veldig aktivt forhold, som tømmerbilsjåfør. Edvind startet opp Biofrakt i 2012 som et resultat av nyttårsorkanen i 2011. Dagmar ble startskuddet både for Biofrakt og «det nye» skogreisingsskogbruket på Vestlandet. Hogsten ble dobla over natten (se faktaboks) og har siden økt jevnt og trutt. «Uten skogreisingen som ble gjort fra 1950- til ut på 70-tallet så ville de arbeidsplassene som begynner å utvikle seg lokalt i dag aldri blitt en realitet.» sier Lindset.
Uten skogreisingen som ble gjort fra 1950- til ut på 70-tallet så ville de arbeidsplassene som begynner å utvikle seg lokalt i dag aldri blitt en realitet.
Resultatet er lokale arbeidsplasser! Gevinsten av skogreisinga gjør at Biofrakt kvart år kjører 750 lass med tømmer. Men næringa trenger flere lokale arbeidsfolk for å imøtekomme den økende hogsten. Dette gjelder i alle ledd. Både hos de som kjøper, transporterer og hos entreprenører.
Skogreisingsarbeidet i Vestnes bidrar i dag med en tilvekst på rundt 25 000 kubikk, eller 625 tømmervogntog hvert år. Til en foredlingsverdi på minst 80 millioner kroner. De dyktigste grendene i dette arbeidet har vært Tresfjord, Daugstad og Fiksdalen, og tømmeret som nå hogges blir kjørt til nærmeste kai og lastet på båt.
Mitt skip er lastet med tømmer. Tilnærmet alt tømmer går i dag på båt. Men båten går til sammenligning for et par år siden, primært til egen industri. Industri som Inntre, Moelven Van Severen, Norske Skog og MM Folla, samt en mindre andel til lokal industri. Granskog av høy kvalitet sammen med utbygging av tømmerkaier, har sikret videreforedling og avsetningsmuligheter nasjonalt og internasjonalt. Kvaliteten på skogen er så høy at undertegnede opplevde for en del årsiden at en internasjonal kjøper «ønsket gjerne et par båtlass om dagen». Vi hadde problemer med å oppnå ett lass i måneden. Denne kampen om tømmerstokken gir noen eventyrlige muligheter.
Overgangen fra svart- til grønnkarbon har starta. Verden skal over til den sirkulære bioøkonomien og et klimanøytralt samfunn gjennom bruk av fornybar biomasse. Fornybar biomasse finner vi i hav-, jord- og skogbruksnæringen. Sistnevnte, skog, dekker nær 40 % av Norges landareal og det er akkurat innenfor denne sektoren det har skjedd mye.
Gjennom forskning har det de siste årene vært en revolusjon av produkter som følge av økt kunnskap om trevirke, og at alt som tidligere kunne lages av olje, nå kan lages av granskog. Tømmerstokken produserer i dag plastposer, klær, drivstoff som diesel og flybensin, samt kraftfor til husdyr og oppdrettsfisk. Verden har begynt å tenke tre! Resultatet av dette er tydelig allerede i dag. En markant oppgang i prisen på råstoffet kommer som en følge av et underskudd av virke. Store industriprosjekter i Sverige, Finland, Russland, Kina og i de baltiske land gjør at tilgangen til tømmerstokken blir knapp. Tømmer hogd i Vestnes konkurrer i dag på like vilkår mot tømmer hogd i Alaska, Russland eller Brasil.
|
Evalueringen av pilotprosjektet «Planting av skog på nye arealer som klimatiltak» ble ferdigstilt og publisert av miljø- og landbruksdirektoratet 4. april 2019. Rapporten sammenstiller resultater og erfaring fra pilotfasen og direktoratenes vurdering, sammen med ekstern forskning og vitenskap på fagområdene. Direktoratene viser til at norsk gran:
Kilde: Miljødirektoratet.no |
Tilbake på lunna går praten mellom de to tidligere kollegaene lett, og den går raskt over på hogsten. «Her er det mye tømmer» sier Edvind, jeg nikker. Lukten av gran er lett gjenkjennelig. Det lukter penger! Grana som hører naturlig hjemme på Vestlandet og i Nord-Norge er en grunnforutsetning for skogbruk[2] og for skogeiere. Skogeiere i denne lia har gjort alt riktig. Skogen er utvokst, det er høye tømmerpriser og det er bygd en skogsbilvei. Dette er det vi skogingeniører kan kalle en hogst etter boka og det sikrer et godt sluttresultat. Men hva betyr det i kroner og øre? Gjennomsnittlig tømmerpris fratrukket driftskostnader gjør at skogeierne sitter igjen med rundt 15 000 kr per dekar, før skatt. Når det da hogges 100 dekar, blir det noen mynter i kassen. Skogen, i dette tilfellet, gir en avkastning på rundt 6 %, til sammenligning fikk oljefondet i 2018 en avkastning på -6 %.
GRANA SOM HØRER NATURLIG HJEMME PÅ VESTLANDET OG I NORD-NORGE ER EN GRUNNFORUTSETNING FOR SKOGBRUK OG FOR SKOGEIERE
[2] Norsk Gran utgjør 98 % av tømmeret vi hogger i dag og hører naturlig til på Vestlandet. Den dekker 8 % av det produktive arealet, men står 32 % av det stående volumet.
Med fullt lass kjører Biofrakt ned veien og innover mot Åndalsnes, samme vei som Hans Berg og hans følge fulgte for snart 60 år siden etter stoppet i Tresfjorden. De hadde nok hatt et ønske om å se resultatet av det gode arbeidet, men hadde nok knapt trodd det de så. De hadde nok sagt at det var; en fortryllende drøm. At det er mulig å skape nærmere 800 millioner kroner i verdiskaping bare i dette fylke og på under 0,5 % av det produktive skogarealet er knapt til å tro selv i dag! Det sier også noe om potensialet til skog og skogbruk.
Men hvordan vil skogbruket se ut når denne skogen igjen er hogstmodent? For de som har vært med på skogreisingen og som fortsatt er i live, hadde nok ikke sett for seg hva skogen kan bli av produkter, hva den kan produserer av verdier eller apparatet rundt selve skogbruket. De neste 60 årene blir veldig spennende!
