MINNEORD

Taubaneentreprenør Vidar Rørvik, mannen som vinsjet ut verdens mest kjente hogstflate «Fakkelmannen» i Øyer i Gudbrandsdalen før Vinter-OL i 1994, gikk bort 7. oktober.

Det var med stor sorg vi fikk høre at Vidar hadde gått bort, men det var jo ikke helt uventet slik sykdommen hans utviklet seg. Vidar var åpen om sykdommen til sine venner, og det var tøft å prate med han på telefonen det siste året.

Vidar startet med taubaner for over 40 år siden, som testkjører for Igland Fabrikker. På den tiden både utviklet og produserte Igland ulike taubaneutstyr.
På 80-90-tallet var det storhetstid for taubanevinsjing av tømmer i Norge. Vidar deltok på det som var av fagsamlinger, møter, konferanser osv, så veldig mange kjente Vidar, og han hadde mange taubanevenner rundt i landet. Vi kan nevne at i 1990 var det ca. 180 taubanelag som holdt på deler av året, noen av dem hele året, så Vidar kjente taubanefolk over hele landet, og tilsvarende mange kjente han.

Vidar med lagene sine var flere ganger på Norsk Taubanesenter i Selbu på samlinger og kurs. Der ble mange kjent med hverandre. Vidar var jo ikke den som satt roligst i båten, for å bruke det uttrykket, så han ble lagt merke til når taubanefolk var samlet. Det var fordi han var en meget dyktig fagmann, så folk lyttet når Vidar pratet fag.

Det er vel ingen som har vinsjet så mye tømmer som Vidar og mannskapet hans klarte, når forholdene var lagt til rette. Det ble sagt at Vidar var ganske krevende for å få det som han ville, men samtidig utrolig løsningsorientert. Ingenting var uløselig for Vidar i den sammenhengen. Der var han svært dyktig, det sier alle!

Han var med å starte Norsk Taubanelag i 1994 sammen med 9 av de største entreprenørene. Var litt ut og inn av styret, men var styremedlem i foreningen ved sin bortgang. Av de entreprenørene som startet foreningen, falt mange fra utover på slutten av 90-tallet og starten av 2000-tallet. Skogsveibyggingen stoppet opp i Norge, og tilgang på drifter krympet inn til et minimum. Til slutt var det bare den tøffeste og flinkeste igjen, det var Vidar Rørvik Skogsmaskiner, som var navnet på firmaet da. Etter hvert utover (2004) kom det ett firma til, og det er i ettertid de to norske firmaene som har holdt det gående. Norsk Taubanelag rakk å overrekke Vidar en påskjønnelse for 40 års taubanedrift for 3 år siden. Litt av en prestasjon, og han er den eneste hittil som har fått en slik gave av laget.

Vidar jobbet også med taubaner både i Tyskland, Sveits og Frankrike og klarte seg meget bra!
Vi vet ikke hvor mange ganger taubanekollegaer sa til Vidar: Kan du ikke bare bruke utstyret slik det er laget? Men det må ha vært et utviklingsgen i Vidar som aldri sloknet. For uansett så skulle ett eller annet videreutvikles. Enten det var mooringsystem på tromlene, en lås til bardunene, nye riggemetoder med lette fibertau, riggevinsj, løpekatt, oppsamlingstrommel for returline, t.o.m kjøre vinsjen med bare fibertau, osv. Han var alltid der at det skulle egentlig vært litt bedre eller litt mer av ett eller annet! Han så alltid fremover!

Det kostet nok Vidar og mannskapet hans både tid og penger, men de andre taubanelagene har sannelig mye å takke Vidar for når det gjelder utvikling på taubanesiden. Kanskje lettere riggemetoder var det som betydde mest!

En telefonsamtale med Vidar kunne være både morsom og krevende. Når han var ivrig, så måtte du bytte telefonen fra øre til øre både en og to ganger før du slapp til med svar. Han var brennende engasjert! Og avsluttet alltid med: Ha det bra, vi prates!

Det Vidar sto opp for, gjorde han til gangs. Det ga en gang ett resultat som alle daværende taubaneentreprenører takket han mye for. Vidar tok nemlig opp dette med refusjon av investeringsavgiften (som den gang eksisterte) på skogstaubaner, og det endte med en slags sak mot staten. Vidar sloss, og vant. Som en av hans kollegaer sa, han hadde fått refundert over 100.000 kr, og det glemte han aldri. Han var evig takknemlig. Det var en stor seier for Vidar, og på vegne av alle kollegaer.

Svært mange skogdager har blitt arrangert med Vidar og taubanelaget hans i løpet av de over 40 år han var aktiv. Det som han blir husket for er stort engasjement, ivrig til å fortelle om taubanens fortreffeligheter og muligheter, og vi husker ikke annet enn at utstyret alltid virket som det skulle! Han begeistret sitt publikum!

Vi taubanevennene til Vidar husker han som en gavmild, engasjert, profesjonell og svært flink taubanemann. Trivelig og artig å treffe og prate med. Og det må være lov å nevne at han underholdt oss masse på kveldstid med historier, latter og et godt smil. Vi minnes han som en svært god venn!
Vi lyser fred over Vidars minne!

Taubanevenner v/Nils Olaf Kyllo